Av Julia Loge

Publisert 06. november 2025 kl. 12:08

På påskefjellet en dag oppdaget Morten Oksvold fabrikkerte bilder i flere av de vitenskapelige artiklene han hadde tatt med for å lese i ferien. Det ble starten på et løp som vitenskapelig varsler, og sammen med kjente navn som Elisabeth Bik og Leonid Schneider er Oksvold et av medlemmene i den uformelle gruppen «Invisible college for research integrity».

Denne uken, da Forskerforbundet arrangerte seminar om krisene i forskningspubliseringssystemet, hentet de Oksvold ut av skyggene og opp på scenen.

– Du åpnet med å si «velkommen til den mørke siden». Hvorfor bruker du det uttrykket?

– Det er en dystopi. Jeg ser ikke noen bedring, og ingen umiddelbar løsning på problemene. Jeg har en følelse av at vi har brukt alle kanalene. Ta for eksempel det Nasjonale biblioteket for medisin i USA som har ansvaret for PubMed; jeg tenkte at en kvalitetssikring der var den mest effektive måten å stanse dårlige tidsskrifter på. Men der var ingen interesse i å gjøre noe. Jeg har gått til tidsskriftene enkeltvis, og fagorganisasjonene, som American Association for Cancer Research, og prøvd å få de til å se problemet og at det må gjøres noe med kvalitetssikringen. Men heller ikke der var det noen interesse. Det er det som forundrer meg. Selv i en fagorganisasjon som jobber med kreft og vil det beste for kreftpasienter, så er det ikke vilje til å gjøre noe med all den søpla som kommer ut i deres tidsskrifter.

– Men hvorfor ikke?

– Penger. De tjener jo enormt på disse produksjonene. American Association of Cancer Research er bare et eksempel. Det gjelder mange fagorganisasjoner som har egne tidsskrifter. De har en egeninteresse av å få et stort volum, for å tjene penger.

– Når begynte du å engasjere deg i hele publiseringssystemet og gå ut og finne disse feilene?

– Egentlig begynte det med at jeg skulle følge opp noe var publisert, og så viste deg seg å være vanskelig å reprodusere i laboratoriet. Så begynte jeg å se i artikler innen mitt fagfelt og fant mange graverende feil. Litt senere leste jeg to arbeider fra legemiddelselskapene Bayer og Amgen, som hadde forsøkt å reprodusere en rekke publiserte kreftstudier. De kunne bare gjenskape henholdsvis 25 og 11 prosent av resultatene. Da fikk jeg virkelig øynene opp. En påske hadde jeg med en bunke artikler på hytta, og fant jeg fabrikkerte bilder i flere av dem. Jeg så grumset selv! Jeg blir dårlig hver gang jeg ser en artikkel som jeg mistenker har fabrikkert data, og tenker på hvilke konsekvenser det kan få. Husk at det bare var tilfeldigheter som gjorde at jukset fra Suchitra Sumitran-Holgersson ved universitetet i Gøteborg ikke forplantet seg til pasienter som deltok i kliniske studier ved Oslo universitetssykehus. En klinisk studie med VeriGraft-vener som skulle transplanteres, ble godkjent av REK, men ble heldigvis stanset på grunn av en forsker som så at noe ikke stemte.  

– Og nå er du med i en gruppe som jobber med publiseringsgrums, får dere gjort noe substansielt, eller er det skraping på overflaten?

– Vi er en løst sammensatt gruppe som samarbeider om noen prosjekter. Stort sett tar vi for oss enkeltsaker eller enkeltforskere, men av og til samarbeider vi om omfattende saker.  I 2020 avslørte vi flere kinesiske artikkelmøller, da vi fant over 600 artikler med falske western blot og en lik grafisk stil. Avsløringen ble publisert i bloggen til Leonid Schneider. For et års tid siden var 70 prosent av dem trukket.

– Kan du begynne å grave hvor som helst og finne grums?

– Det er enkelte fagfelt som utmerker seg. Fagfelt med mye konkurranse og mye penger utmerker seg, som kreftmedisin. Vi ser også at på enkelte områder er det lettere å lage falske artikler. Et eksempel er mikroRNA, som var tema i hovedtyngden av artiklene som de kinesiske artikkelmøllene publiserte.

– Og en ting er når fabrikk-artiklene siterer hverandre, men du viste jo også til en artikkel om et viktig tema, fra belgiske forskere, der halvparten av referansene var tvilsomme og ble trukket.

– Et problem er at forskere er for opptatt med sine studier til å gå i dybden og se på problemene i en artikkel. De bruker heller ikke verktøyene som er tilgjengelig. Alle forskere burde ha PubPeer sin utvidelse for nettlesere. Hvis du søker opp en artikkel, så kommer det automatisk en advarsel dersom den er rapportert i PubPeer. Da kunne de belgiske forskerne sett det og unnlatt å sitere dem.

– Har du andre anbefalinger til den jevne forsker?

– Jeg mener at forskere generelt burde bry seg og vise litt mer ansvar, rapportere ting som de ser. Det kan gjøres anonymt i PubPeer, som er moderert, så det er ikke bare å kaste ut påstander. Man må argumentere for at det man legger ut er faktiske problemer.

– Hvis verken tidsskriftene eller de faglige organisasjonene tar tak i dette, har du noen løsninger?

– Vi burde ha en uavhengig internasjonal myndighet med pondus til å virkelig slå ned på juks i forskning, slik som antidopingbyrået WADA er for sporten. Det burde være et internasjonalt samarbeid rundt dette, for å opprette en organisasjon med myndighet og nok ressurser til å virkelig rydde opp. Det er helt vanvittig at vi fortsatt ikke har et slikt myndighetsorgan. Det er så mange organisasjoner som forfekter hvor viktig vitenskapelig utvikling er, men når det kommer til stykket, så er det ingen som er villig til å gjøre noe aktivt med det.

– Du høres oppgitt ut?

– Ja, jeg har vært det lenge. Det er grunnen til at jeg slutta å forske. Jeg så liksom ikke noe bedring.

– Ser du noe håp?

– Jeg vil ikke si at jeg ser noe håp i sikte. Det er noen tidsskrifter som har forbedret prosedyrene sine. Men når vi ser at det publiseres helt åpenlys fabrikkering som er lett å detektere, og tidsskrifter som hjelper forskere til å rette på manipuleringene, så er det vanskelig å se noen positive trekk.

– Tror du diamanttidsskrift eller plattformer som Open Research Europe er en løsning?

– Jeg har mer med tro på at universitetene må gå sammen om å fordele ansvar og lage egne publikasjoner. Man kan også kanalisere veldig mye av forskningsresultatene i enkeltfunn, som modulære publiseringsplattformer, og ikke en vanlig artikkel. Du trenger ikke konstruere en historie rundt, det viktigste er å få ut enkeltresultatene. Det er virkelig et alternativ til artikkelpublisering, og hvor forskere også får publiseringspoeng.