Krampe Fahrzeugbau GmbH utvider hengerutvalget. FlexBody-serien har ei nyttelast fra 6 til 21 tonn og nå er flere modeller med treveis tipp underveis.

Teknologiendring i NRK.

En dag satt Terje Lømo på jobb og så på en rotte som sov. Ikke så uvanlig, det når man forsker på nervesignaler ved hjelp av rotter. Rotten hadde soverykninger, små muskelbevegelser mens den sov, slik vi også har. Men det Lømo la merke til, for dette var jo ikke en hvilken som helst rotte, det var de usynlige muskelsignalene etter den synlige rykningen.

– I forbindelse med bevegelsen så plutselig både ser og hører du «brrrrrrrrr», så går det bortover en serie med impulser, og de kan fortsette i minutter, sier Lømo.

Han kunne se dette fordi rotten hadde fått operert inn bittesmå sensorer som merker de elektriske nervesignalene som får muskler til å bevege seg.

– Så lurer jeg på, denne rotten er jo helt i ro mellom rykningene, hvorfor har vi den impulsen?

Lømo og kollegaene hans gjorde noen flere forsøk og fikk fine resultater, men de hadde andre, større prosjekter på gang, og disse vibrasjonene ble aldri studert skikkelig. Etter hvert gikk Lømo av med pensjon, og her kunne historien ha endt. Et observert fenomen, beskrevet i et konferanse-sammendrag, men uten forklaring verken av årsak eller konsekvens. For Lømo hadde dette skjedd før.

Unge, geniale

Rocken og forskningen har noe til felles. Både rockere og professorer kan fylle auditorier og stadioner til langt over en gjennomsnittlig pensjonsalder, men mange av de store gjennombruddene skjer tidlig i karrieren, kanskje allerede i 20-årene.

Mick Jagger var 22 år da The Rolling Stones slo igjennom med singelen «(I Can’t Get No) Satisfaction» i 1965. Albert Einstein var 26 da han formulerte E=mc2 og publiserte sin spesielle relativitetsteori. Så stor tro hadde han på de unge, geniale at han skal ha sagt: «En person som ennå ikke har gitt sitt store bidrag til vitenskapen før fylte tretti år, vil aldri gjøre det.» Matematikeren Niels Henrik Abel løste problemer forskere hadde slitt med i århundrer, før han døde 26 år gammel, og Marie Curie var 31 år da hun oppdaget radium.

Og sant nok: Terje Lømo gjorde også sin viktigste oppdagelse i 1966, 29 år gammel, mens han jobbet med doktorgraden i laboratoriet til den kjente hjerneforskeren Per Andersen. Den gangen var det ikke profesjonelt framavlede rotter på laben, men kaniner som en lokal bonde forsynte dem med. Da oppdaget han, nærmest ved en tilfeldighet, at forbindelsene mellom hjernecellene blir sterkere når vi lærer, det fenomenet som nå er kjent som synaptisk langtidspotensiering (LTP). SNL beskriver det som «en av de store oppdagelsene i nevrofysiologi på 1900-tallet», med «betydning for læring og hukommelse». Da Lømo fikk Den store Jahreprisen for 2003, ble det sagt at et hundretalls forskningsgrupper verden over jobbet videre med hans oppdagelse, og da han i 2009 ble utnevnt til Kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden i 2009, ble det sagt at 21 000 artikler var basert på hans oppdagelse.

Dette var første gang Lømo oppdaget noe og nevnte det i et konferanse-sammendrag og så lot det ligge.

«Jeg så ikke på meg selv som en potensiell stor forsker som søkte svar på de store spørsmålene», skriver Lømo i en artikkel utgitt i desember. Han jobbet med doktorgraden og ville først og fremst få eksperimentene sine til å virke, og skjønne hva som skjedde.

Han plukket opp tråden etter hvert, sammen med engelskmannen Timothy Bliss. Men de møtte veggen, for plutselig greide hverken Lømo eller kollegaen å gjenskape de klare funnene de hadde fått til tidligere, og oppdagelsen hadde ikke nådd den betydningen den har nå. Nå har mange fått til å gjenskape funnene, men hos rotter, ikke kaniner. Lømo tror nettopp kaninene kan være forklaringen, for kaniner blir lett stresset, og ingen som er stresset, lærer noe nytt. Kanskje var 60-tallets lokale bondegårdskaniner bedre beskyttet mot stress enn 70-tallets forskningsavlede kaniner.

Igjen la Lømo LTP på hylla og gikk videre. Fra hippocampus, Oslo og kaniner til London, rotter og nervesignaler i musklene.

50 er det nye 30

At gjennombruddene må skje før 30 år, er nok Einsteins mest grundig tilbakeviste påstand. Utallige forskningsartikler har vist på den ene eller andre måten at det ikke stemmer, nobelprisvinnende gjennombrudd kommer stort sett fra forskere oppunder 50 år. (Ja, takk som spør: May-Britt og Edvard Moser var 50 og 51 da de danset til nobelnyheter i 2014.) En artikkel fra 2020 viser at forskningspubliseringens «gullalder» er 48–49 år, og fra 50-årsalderen øker forskningens «impact» igjen.

I London gjorde Lømo nye oppdagelser som førte til at en av de etablerte sannhetene i fysiologien, altså læren om hvordan kroppen virker, ble endret. Da han vendte tilbake til Oslo, fulgte noen årtier der han og miljøet rundt ham hentet inn store forskningsmidler fra EU og Forskningsrådet, selv uten LTP-forskningen. Ifølge Arild Njå, som den gang drev nabo-laben til Lømo, svirret på et tidspunkt 20 stipendiater, postdoktorer og teknikere omkring i Lømos lab, samt dyrene de forsket på.

Forskning etter 70

Like freidig som Einstein sa 31 år gamle Mick Jagger at han heller ville være død enn å synge «Satisfaction» når han ble 45 år. Men nå er han 81 år gammel og synger fortsatt «Satisfaction» på konsert.

I Norge jobber den gjennomsnittlige musikeren til han eller hun er 68,4 år. Forskere er også blant de yrkesgruppene som blir aller lengst i jobb. Universitetslærere, som omfatter alt fra høyskolelektorer til professorer, jobber til de er 66,9 år. Ifølge tall fra Nav er 64 år gjennomsnittsalderen for å slutte å jobbe.

Fra nyttår heves aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år. Da kan universitetsansatte velge når de vil gå av, fra de er 62 år og kan ta ut avtalefestet pensjon, til grensen på 72 år.

Det betyr ikke at alle kommer til å jobbe til de er 72. I dag kan leger jobbe til de er 80, men avgangsalderen deres er omtrent som for universitetslærerne.

Man kan også se til land som har fjernet aldersgrensene helt. I USA ble obligatorisk pensjonsalder ved universitetene fjernet i 1994. En studie viste at andelen 70 år gamle professorer som fortsatte å jobbe, økte fra 10 til 40 prosent. En annen viste at halvparten av dem som jobbet da de ble 70, fortsatt jobbet når de var 72 år. I Canada er trenden den samme, mindre enn hver fjerde av universitetenes 64-åringer jobbet der fortsatt når de fylte 72.

Trygg, men fleksibel tilknytning

Da aldersgrensen ble fjernet i USA, fant universitetene andre veier for å få de eldste til å gå av heller enn å sitte til kråkene tar dem. Pensjonistene kan få beholde tilgang til e-post, bibliotek og dataprogrammer, slik at de kan bidra med det de helst vil, men uten lønn eller krav, forteller professor emeritus Per Erik Solem.

– Man tilbyr et alternativ som mange synes er bedre enn å stå i den samme jobben på samme vilkår. Det kan norske universiteter lære av, mener Solem.

Solem har forsket på aldring i arbeidslivet hele yrkeskarrieren sin. Nå har han blitt en del av sitt eget forskningsfelt, og Forskerforum møter ham på en konferanse hos Kunnskapssenter for lengre arbeidsliv, en av 80-åringens to arbeidsgivere.

Han mener det mange av de eldste ønsker seg, er en trygg, men fleksibel tilknytning til faget sitt, der e-postadressen er vel så viktig som lønn.

– Noen blir stadig mer kreative, og når de blir fritatt fra en del undervisningsoppgaver, kan de få mer tid til å skrive, sier Solem og viser til de mange forfatterbidragene som legges inn i databasen Cristin av forskere over 70 år.

Da Universitetsavisa hentet ut en oversikt over forskerne i Norge med flest publiseringspoeng i 2023, var det to menn i 70-årene som toppet listen.

– Den drivkraften som får forskere til å jobbe 50-timersuker, blir ikke borte bare fordi alderen går oppover, kommenterer Lømos kollega, Arild Njå.

– Nysgjerrigheten blir sterkere gjennom hele livet. Jo mer man lærer, og jo mer man blir i stand til å undersøke, jo mer nysgjerrig blir man, sier han.

– Noe å bidra med

Mens han fortsatt hadde prosjekter på gang, gikk Lømo av med pensjon, og da var det slutt på å søke nye midler eller ansette flere i laben. Men historien med den sovende rotten endte ikke med at Lømo ble pensjonist. Han beholdt laben sin på UiO, med rottene, EMG-elektrodene, loddeboltene og en myriade av måleinstrumenter, preparater, kolber og glass. Etter hvert ble også Arild Njå pensjonist.

– Vi kunne gått på tur og fisket og dratt rundt omkring i verden, men vi er her. Og grunnen til det er det sterke engasjementet for det vi gjør, sier Njå.

– Arild og jeg begynte å samarbeide. Og så ble vi enige om at dette her, det skal vi se på. Jeg vet ikke når det kan ha vært.

– Det nærmer seg ti år, foreslår Njå.

Det viste det seg å være en god strategi, og det tok ikke lang tid før de fikk publiserbare resultater. Selv om leggmuskelen soleus har 3000 muskelfibre, styrt av 30 nerveceller i ryggmargen, kunne Njå og Lømo lage instrumenter som fanget opp signalet fra én nervecelle til en enhet av rundt 100 muskelfibre. Og her oppdaget de noe nytt.

– Du merker ikke noe til det, men de leverer denne aktiviteten hele tiden. Også hos deg. Også når du sover. Du ser ikke noen bevegelse ut av det, men de produserer varme. Og det er poenget, forklarer Lømo.

Disse muskelbevegelsene som er så små at de ikke synes eller kjennes, var til stede enten rotten hadde lagt seg langflat for å kjøle seg ned i et varmt rom, eller den lå som en liten ball for å holde varmen i et kjølig rom. Bevegelsene, eller nettopp aktiviteten uten bevegelse, bidrar til å opprettholde kroppstemperaturen.

I 2019 kom artikkelen på trykk. Da var Lømo 84 år og Njå 73.

– Man har vært oppmerksom på muskelbevegelsene, men sett på dem som en forløper til kuldeskjelvinger. Men det vi viser, og som er oversett i litteraturen, er at dette er noe som er til stede hele tiden, også ved høyere temperaturer. Bevegelsene er en finregulering av varmeproduksjonen. Her har vi noe vesentlig å bidra med , sier Lømo.

Funnene har betydning for forståelse av kroppstemperatur hos alle pattedyr, inkludert mennesker, og siteres i artikler både om forbrenning og fedme, om narkotika og om farlig nedkjøling av kroppen.   

I tillegg til at forskningen er spennende, er miljøet rundt dem en drivkraft til at Lømo og Njå ikke kunne tenke seg å drive med noe annet.

– Vi får fortsette å gjøre det vi aller helst vil gjøre, sier Njå.

– Bedre kan man ikke få det, istemmer Lømo og legger til: – Men vi skal ikke bare sitte her og underholde oss selv. Poenget er å produsere noe som er både nytt og originalt. Hvis ikke kunne man ikke forsvare å bruke ressurser på det.

Kverulanter og kranglefanter

Selv om både Lømo og Njå fortsatt jobber med forskning hver dag, støtter de aldersgrensen.

– I USA er du avhengig av at du er produktiv og konkurransedyktig nok til at du klarer å vinne i konkurransene om bevilgninger. Da spiller ikke alder noen rolle, for da er du selvfinansiert gjennom det du leverer. Men slik er det jo ikke her, sier Lømo.

Han er redd for at med de trygge, faste stillingene i norsk akademia kan det bli opprivende konflikter om noen ønsker å bli i jobben lenger enn de burde.

– Når man når en såpass høy alder, er det noen som fortsatt er produktive og bidrar positivt til miljøet, og ikke bare rent forskningsmessig, Og så er det en del som etter hvert ikke holder nivået eller kanskje til og med begynner å få demens eller et eller annet. Og noen er rene kverulanter og kranglefanter. Så hvordan skiller man mellom dem du gjerne vil beholde, og dem du helst ville bli kvitt? Det er jo et problem. Og det vet jeg ikke om det er noen god løsning på, sier Lømo.

Gerontolog Solem er mer kategorisk, for selv om det kan være ubehagelig å ta samtalen, for eksempel med en arbeidstaker som har en begynnende svikt, så er det en del av det å være leder.

– Å snakke med sine ansatte om hvordan de fungerer i jobben, er noe av det ledere får betalt for, sier Solem.

Yngre krefter

Ifølge Solem er personalplanleggingen et av kjerneargumentene for aldersgrense. Storbritannia har også fjernet øvre aldersgrenser, men både Oxford og Cambridge har beholdt grenser på om lag 69 år, med begrunnelser som både handler om å slippe til de yngre og om effektiv personalplanlegging.

Solem sier at det er et reelt dilemma for universitetene at når mange jobber lenge, blir det færre muligheter for yngre.

Arild Njå minner om den samme innvendingen: Antallet stillinger er ikke ubegrenset, noen må ut for at andre skal slippe til.

– Det kan jo ha en nedside når det gjelder muligheten for rekruttering for de yngre, sier Njå.

Det tar de også konsekvensen av selv:

– Med en gang andre har behov for denne laben, kan vi flytte ut. Vi er veldig bevisste på at vi ikke skal stå i veien for andre, istemmer Lømo.

For komplekst for kobber

Fra toppen av en hylle henter Terje Lømo ned en detaljert, halvannenmeter lang kobbermodell av en pyramidecelle i hippocampus, en sjøhestformet del av hjernen som er viktig for læring og hukommelse. På 60-tallet brukte en stipendiat et år på å sveise den sammen, etter idé fra feltets store guru, Per Andersen.

– Poenget var å lage en termisk modell for hvorledes de elektriske signalene spredte seg. Og vi fikk nydelige kurver. Så lurte vi på: Hva så? Hva betyr dette for hvordan det er i nervesystemet? Og så kom vi til at det sannsynligvis ikke betydde noen ting!

Det ble for enkelt, for nervesystemet er uendelig mye mer komplisert. Men selve modellen beholdt en fornem plass fram til Fysiologisk institutt flyttet fra sentrum til Domus Medica ved Rikshospitalet, da modellen fikk seg en skvis og havnet på hyllen.

Ingen konkurrenter

Over årene har det vokst fram en arbeidsdeling. Lømo jobber mer med å lage grafer og skrive artiklene, mens Njå står for det fingerferdige arbeidet. Med en knappenål prikker han et lite hull i en mikrometertynn kabel, bryter isolasjonen og deler de 15 trådene inni, sju på én side, åtte på den andre siden. Hullet er synlig i mikroskopet, men ikke uten. Når to slike tynne kabler ligger etter hverandre i en muskel, kan de fange opp signalet fra nerven til muskelen gjennom elektromyografi (EMG). Njå tilpasser også temperaturmålere mindre enn et knappenålshode til dyreforsøkene, og det er han som opererer dette inn i rottene.

Teknikken er enkel, men nettopp enkelheten er Njå og Lømos fordel.

– Dette er teknikker vi er fortrolige med, men som nå er fullstendig forlatt. Det er ingen i verden som driver med denne typen forskning. Dette er gammel, klassisk fysiologi. Det kalles elektrofysiologi, men i dag er det mest biokjemiske og optiske metoder. Vi er ikke redde for at andre skal komme oss i forkjøpet, for det er ingen som holder på med dette, sier Lømo.

Da gjør det heller ikke så mye at arbeidet går litt saktere på deres lab enn på laber med store materialbudsjetter, ivrige unge forskere og dyktige teknikere.

Nå jobber de med å ferdigstille neste artikkel, med ny forskning og nye funn om nervesignaler, muskler og kroppstemperatur.

– Det gjør at vi synes det er morsomt å holde på med dette, fordi vi kan bidra med noe nytt. Og så er vi spente selv. Vi vet jo ikke svaret, sier Lømo.

– Ja. Vi har en intellektuell utfordring, istemmer Njå.

Lømo har blitt 90 år, Njå fyller 79 i sommer.

– Nå har jeg tenkt å fortsette til jeg er 100, sier Lømo.

Står eldre forskere i veien for unge talenter når aldersgrensen på universitetene øker til 72 år?

Kaja Ingdal Hovdenak
Leder i Norsk studentorganisasjon

– Høyere utdanning skal være arbeidslivsrelevant for oss studenter, derfor er det viktig å få inn unge stemmer. Når man skal jobbe i akademia, er det viktig å være oppdatert på det som skjer i arbeidslivet, slik som digitalisering. Når et felt beveger seg fort, er det ikke sikkert at eldre undervisere er like oppdatert som de yngre. Man har ulike perspektiver når man har ulik alder.

Karl Henrik Storhaug Reinås
Leder i Stipendiatorganisasjonene i Norge (SiN) og UiODoc

– Når aldergrensen i staten økes, reduseres mulighetene for fast ansettelse for yngre forskere. Eldre fast ansatte forskere blir en utgiftspost i lønningssystemene til institusjonene over lengre tid. Det eneste som kan motvirke dette, er at det blir opprettet flere faste stillinger. Dessverre ser det ikke slik ut. SiN og UiODoc (forening for stipendiater ved UiO) støtter likevel endringen. Vi må solidarisk støtte opp om en samfunnsutvikling der folk lever lenger og kan være produktive lenger. Eldre forskere kan yte betydelige bidrag i form av forskning, veiledning og undervisning og innehar verdifull kompetanse opparbeidet over flere år. Derfor er det viktig å øke bevisstheten og dialogen om når det er riktig å gå av med pensjon for å slippe til yngre talenter, og når det er riktig å fortsette som produktiv forsker. Denne avveiningen finnes det ingen fasitsvar på.

Guro Nore Fløgstad
Leder i Akademiet for yngre forskere

– Det er uheldig hvis økt aldersgrense betyr enda strammere budsjetter og færre rekrutteringsstillinger, likeså dersom færre faste stillinger utlyses fordi folk sitter lenger i jobbene sine. Det er opp til politikere og institusjoner å sikre at endringen ikke struper rekrutteringen eller medfører økt midlertidighet blant yngre forskere. Samtidig bør vi se på hvordan økt aldersgrense kan innrettes i praksis. Eldre forskere har gjerne toppstillinger med gode vilkår, mens ferske førsteamanuenser ofte får mye undervisning og administrasjon. Da bør forskningstid til unge, nyansatte prioriteres. Samtidig kan eldre, veletablerte forskere ta rollen som mentorer og døråpnere, for eksempel ved at yngre forskere rekrutteres inn i stillinger som senere skal lyses ut.

Fagartikkel: Lærere i skolen opplever en «relasjonell vending» i skolen, der sosiale og elevnære dimensjoner blir stadig viktigere, mens lærerutdanningen ser ut til å bli stadig mer opptatt av forskning. Betyr dette at skole og lærerutdanning utvikler seg i motsatte retninger?

Finansieringsrunden til det norske elektrolyselskapet har vært en suksess. Ferske midler & EU-støtte gjør selskapet klar til videre vekst.

Innlegget Hystar har hentet over 36 millioner dollar dukket først opp på Cnytt.no.

Ny daglig leder i Vestnes Renovasjon AS Vestnes Renovasjon AS har gleden av å ønske Ole Andreas Holm velkommen som ny daglig leder. Selskapet har en sentral rolle i håndtering og behandling av avfall i regionen – selskapet er i stadig utvikling. redaksjonen Ole Andreas (54) har bakgrunn fra den maritime og marine bransjen, og […]

Innlegget Ny daglig leder i Vestnes Renovasjon AS dukket først opp på Cnytt.no.

Skal holde hjulene i gang i byrået.

Fra og med 13. mai vil du begynne å se Clear Channel i ny drakt – som Bauer Media Outdoor.

Starter du fluefiskerkarrieren med et kurs, slipper du å kaste bort tida …

Konsulentbruken toppet seg i 2021 og 2022. Begge årene ble det brukt litt under en milliard kroner, skriver Khrono.

Nedgangen begynte i 2023 etter signaler fra regjeringen om å kutte konsulentbruken, og den fortsatte i fjor. Fra 2022 til 2023 var nedgangen på 216 millioner kroner, og fra 2023 til i fjor var den på drøyt 150 millioner kroner.

For 2024 endte de totale konsulentutgiftene i de 21 statlige universitetene og høgskolene på 618,5 millioner kroner.

Universitetet i Bergen (UiB) kuttet konsulentregningen fra 140 millioner til 80 millioner (42,6 prosent), mens konsulentkuttet ved Oslo Met var fra 70,5 millioner til 41,8 millioner kroner, en nedgang på 40,7 prosent.

I snitt kuttet utdanningsinstitusjonene 19,6 prosent, viser tall fra statsregnskapet. Ti institusjoner har økt, blant dem Norges handelshøyskole (NHH). Der økte konsulentutgiftene fra 10,6 millioner kroner til 12,9 millioner kroner.

– Ved NHH har vi et meget nøkternt forhold til bruk av konsulenttjenester, jamfør at dette kun bør benyttes ved spesielle, temporære behov der hvor vi ikke har egen ekspertise. Den moderate økningen i vår konsulentbruk i 2024 skyldes nettopp slike forhold, noe vi har gjort rede for i vår årsrapport, sier rektor Øystein Thøgersen til Khrono.