Leder i Utdanningsforbundet er kritisk til at regjeringen vil ta fra skole og barnehage for å møte eldrebølgen.
• Kommentarer og kronikker reflekterer skribentens meninger.
Det er fredag morgen. På sedvanlig vis har jeg blitt vekket av barnas kakofoni. Jeg subber mot inngangsdøren og plukker opp ukens Morgenbladet fra dørmatta.
Jeg åpner avisen og havner tilfeldigvis på overskriften «En redaktør kysser sine biceps». Det er anmeldelse av Danby Chois nyeste bok, og er ikke det jeg ville lese. Flott overskrift, da.
Det jeg omsider havner på er «Manifest for en ny kulturpolitikk».
Radikale endringer i kulturpolitikken må til, mener kulturredaktør Bernhard Ellefsen over seks sider. Både på forsiden og i oppslaget spiller bildeleggingen på «dette er et generajonsprosjekt. Dette må vi gjøre for barna».
«Ah!» tenker jeg opprømt. «Endelig er lov til å tenke stort!»
Mer kulturelt fyrverkeri, takk
Det er store ting Ellefsen ønsker seg. Via fem forslag, fem teser (jo da, dette er Morgenbladet) og et utvalg tidsriktig sakprosa presenterer Ellefsen en slags grunnmur hvor en fremtidens kulturpolitikk skal reise seg.
Hovedpoenget, i hvert fall slik jeg leste det, er at kulturbudsjettets 26 milliarder skal virke som en motvekt til «tek-fascismen», altså de vilt rike og mektige teknologi-amerikanerne, deres plattformer og den bastardiserte idéhistorien som florerer der.
Ellefsen er så vidt meg bekjent, ikke på sosiale medier.
De fem forslagene er heller ikke direkte knyttet til tech. Flere av dem er lite kontroversielle tiltak, alle med et overordnet mål om å styrke demokratiet: Gratis (nasjonal) museum, mer regionteater, gjør kor og korps mer synlig og kult. NRK må endres radikalt for å være «et kulturelt fyrverkeri».
Det dumme, dumme forslag fire
Forslag nummer fire heter «Langt færre faste stillinger, mye mer prosjektmidler».
Her må jeg avbryte dette fortreffelige resonnementet for å komme med en personlig opplysning: Jeg har ifølge LinkedIn-siden min (jeg måtte dobbeltsjekke) vikariert i Morgenbladet i halvannet år en gang før pandemien.
Ellefsen var der da også, som bokansvarlig, og vi spilte sjakk. Han slo meg grundig. Vi pratet om langrenn, for det likte begge to. Ellefsen liker imidlertid langrenn så godt at han skrevet en bok om det som kom ut forrige uke.
Og det er på forslag fire i manifestet at Ellefsen går fra silkeglidende diagonalgang til å gå på snørra i utforbakken.
Tanken her er vel at man er mer «sultne» og nytenkende om man ikke har tryggheten av en fast jobb. Si opp de trauste, anonyme ansatte på Nasjonalbiblioteket. Gjør kunstnere av dem (mine ord)!
Ny personlig opplysning: Jeg har en tendens til å sende e-poster til andre mediefolk om de har gjort noe jeg setter pris på.
Derfor sender jeg noen ord til Ellefsen på fredag. Jeg skriver:
Breialt! Applaus! Et par ting der som jeg mener blir for lett (punktet om faste ansettelser spesielt), men dette var inspirerende du. Mektig!
Og alt dette mener jeg. Kulturpolitikken trenger et spark bak for å ta et oppgjør med demokratinedbrytende tankegods.
Men om jeg skal være mer balansert, som jeg er etter å ha lest gjennom manifestet igjen, må jeg også si dette:
Morgenbladet er blant mediene som får mest offentlig støtte i hele landet. Ellefsens ukeavis får i år 31 millioner fra staten. Kulturredaktøren sparker altså likevel hardt mot Kultur- og likestillingsdepartementet uten å nevne pressestøtten Morgenbladet får og som muliggjør dette manifestet.
Og ikke minst: Det er bra dust å oppfordre til færre faste stillinger når kollegaene hans gråt ved pultene sine under Morgenbladets forrige nedbemanningsrunde.
Ellefsen fikk jobben som kulturredaktør for halvannet år siden. Forgjengeren til Ellefsen var i stillingen i elleve år. I en annen nisjeavis med god kulturdekning har kulturredaktøren sittet i ni år. I en tredje slik avis har kulturredaktøren sittet i 19 år.
Som Ellefsen skriver i forslag fire:
Det kan rett og slett ikke være slik at så mye av midlene som skal utrette så livsviktige ting for fellesskapet skal bindes opp i faste stillinger i organisasjoner som har sterk egeninteresse av å få flere og flere oppgaver.
Det er fristende å foreslå at om Ellefsen ønsker færre faste stillinger, så kan han starte med å gjøre sin egen stilling prosjektbasert, eller kanskje til en åremålsstilling? Maks fire år uten mulighet for fornyelse.
Kanskje andre kulturaviser følger etter.
Da blir det nyskapning!
«Pompøse gevanter»
Klassekampen-sjef Mari Skurdal var den første (og foreløpig eneste?) til å reagere på Ellefsens manifest.
«Et søknadsbrev til stillingen som kulturminister for partiet Venstre», skrev hun og konkluderte med at manifestet fremstår som «ugjennomtenkt kuttiver ikledd overdrevent pompøse gevanter».
Veldig gøy! Og for en morsom bruk av pompøse ord.
Jeg er enig med Skurdal her, spesielt etter Klassekampens viktige saker om ulikhetene i sykepengeordningene for frilansere. I lys av dette fremstår Ellefsens forslag fire som et punkt han måtte ha med for å få fem punkter og hadde det travelt før deadline. Unødvendig.
Jeg applauderer samtidig Ellefsens visjon. Det er lov å gutse. Noen (sannsynligvis Venstre) kommer til å bruke dette som grunnlag for et større arbeid, dog ikke Ellefsen. I hvert fall skriver han ikke noe om det.
Det er fint med synlighet
Og … er det mulig … at Ellefsen, som i likhet med Danby Choi er en mester til å skape kontroverser med veldreide formuleringer (dog i helt ulike divisjoner, hvor Ellefsen er i Eliteserien), og vet hva som skaper oppmerksomhet … er det mulig at dette manifestet i tillegg til å være et dokument som han forhåpentlig er veldig stolt av, også er et innsalg til hans egen bok, som altså kom ut nå, rett før jul?
En bok om langrenn har ikke så mye med Meta og fascisme å gjøre, jeg vet. Men som Choi vet alt om, skader det jo ikke om forfatteren får litt ekstra oppmerksomhet på andre flater.

