Færre elever opplever mobbing i skolen, og flere er motiverte, viser Elevundersøkelsen. Likevel svarer fortsatt mange at de opplever mobbing.

For andre år på rad løfter Glava, Gyproc og Weber frem unge talenter i byggebransjen gjennom kåringen «30 under 30», en liste som anerkjenner fremtidens håndverkere.

To tidligere ansatte har saksøkt bemanningsbyrået Focus Care etter å ha fått krav om titusener i bruddgebyr. De mener de jobbet gratis i flere uker.

Egil Kallerud og Bo Sarpebakken ser på Forskningsrådets budsjett for 2026. Omleggingen til bruttobudsjettering gjør det vanskeligere å sammenligne med tidligere år. De ser nærmere på hvordan det nye systemet virker inn på budsjetteringen av rådets bevilgninger generelt, og på finansieringen av nye satsinger i overgangsåret 2026 spesielt. 

Egil Kallerud, tidligere NIFU og Bo Sarpebakken, Seniorrådgiver, SSB

Et framtredende trekk ved regjeringens forslag til FoU-budsjett for 2026 er flere nye og til dels omfattende satsinger over Forskningsrådets budsjett. 

Det samlede FoU-budsjettet har en anslått vekst i faste priser på 1,8 prosent, men mye av veksten knyttes til økninger i kontingenter til deltakelse i internasjonalt FoU-samarbeid, og en teknisk effekt av omleggingen til bruttobudsjettering i Forskningsrådet i 2025.

De foreslåtte bevilgningene til Forskningsrådet i budsjettproposisjonen for 2026 er vesentlig høyere enn i saldert budsjett for 2025, men omleggingen til bruttobudsjettering gjør at bevilgningstall ikke kan sammenliknes direkte på samme måte som tidligere. Den økte bevilgningen i 2026 kan ikke tas som mål på realvekst, verken på hvor stor den kunne være eller som tilstrekkelig grunnlag til å fastslå om det i det hele tatt er realvekst i disse bevilgningene i 2026.

Regjeringens budsjettforslag

Av NIFUs årlige gjennomgang av hva forslaget til statsbudsjettet betyr for forskning og høyere utdanning (NIFU Innsikt 2025: 11) framgår det at regjeringens forslag for 2026 kjennetegnes av flere nye forskningssatsinger, til dels av betydelig årlig og samlet omfang. De fleste satsingene blir hel- eller delfinansiert over Forskningsrådets budsjett. Satsingene får startfinansiering i 2026, og tallfestede rammer for videre finansiering i påfølgende år. 

Nye satsinger i 2026

• Næringsrettet forskning innenfor kvanteteknologi: Ramme: 750 mill. kroner over 5 år. Finansiering: Kunnskapsdepartementets (KD) bevilgning til Forskningsrådet (kap. 285.71 Strategiske prioriteringer). 
• Forskning på forsvarsevne, trygghet og beredskap: Ramme: 132 mill. kroner årlig i fem år, mulig forlengelse for tre år; totalt 660 mill. kroner (5 år), eller nær 1,1 mrd. kroner (8 år). Finansiering: KDs bevilgning til Forskningsrådet (75 mill. kroner pr år, kap. 285.71) og Forsvarsdepartementets bevilgning til Forskningsrådet (57 mill. kroner pr år). 
• Polhavet 2050: Ramme: 100 mill. kroner årlig i ti år, totalt 1 mrd. kroner, fordelt med 750 mill. kroner til kjerneprosjekter og 250 mill. kroner til to utlysninger. Finansiering: KDs bevilgning til Forskningsrådet (kap. 285.71). 
• Infrastruktur for tungregning: Ramme: totalt 380 mill. kroner fordelt over to år. Finansiering: KDs bevilgning til Kunnskapssektorens tjenesteleverandør – Sikt (180 mill. kroner) og KDs bevilgning til Forskningsrådet (200 mill. kroner, kap. 285.71).
• Rekruttering av internasjonale forskere: Ramme: 300 mill. kroner fordelt over tre år. Finansiering: KDs bevilgning til Forskningsrådet (285.71). 
• Bærekraftig transport og areal- og naturbruk: Etablering av forskingssentre. Ramme ikke angitt. 
• Satsing utenfor Forskningsrådets budsjett: Forskning på framvoksende teknologier. Ramme: 50 mill. kr i 2026, årlig 100 mill. kr fra 2027. Finansiering: KDs rammebevilgning til Universitetet i Oslo og NTNU. 

Satsinger og vekst går gjerne hånd i hånd. Med en foreslått bevilgning i 2026 som er nesten 1 mrd. kroner og over 9 prosent høyere enn i 2025, er det tilsynelatende betydelig vekst i Forskningsrådets bevilgninger. Den økte bevilgningen i 2026 blir imidlertid, med referanse til KDs og NFDs bevilgninger spesielt, særlig tilskrevet «ein auke i løyvingsbehovet over departementets tilskotspostar til Noregs forskingsråd i tråd med framdrifta i forplikta prosjekter».  

Stor budsjetteffekt av rådets omlegging til bruttobudsjettering 

Nøkkelen til det budsjettmessige handlingsrom for nye satsinger synes mindre å ligge i høyere samlet rådsbevilgning enn i spesielle forhold ved budsjetteringen av KDs post for rådets bevilgninger til «strategiske prioriteringer» (kap. 285.71). Denne posten bidrar med det aller meste av den budsjettmessige inndekningen av satsingene i 2026-budsjettet. 

Med en bevilgning i 2026 på 3,4 mrd. kroner, tilsvarende 30 prosent av rådets samlede bevilgninger, er dette Forskningsrådets klart største og viktigste budsjettpost, gitt postens historiske og aktuelle rolle for vekslende tverrfaglige og -sektorielle satsinger. 

Denne posten berøres i særlig grad av at 2026 er et overgangsår i Forskningsrådets omlegging til bruttobudsjettering. Det nye systemets overordnede mål er å sørge for at Stortingets bevilgninger til rådet så nøyaktig som mulig samsvarer med forventede utbetalinger i budsjettåret.

Nettobudsjetterte bevilgninger var direkte mål på de ressurser som Stortinget stilte til rådets disposisjon. Bevilgningen sto fast uansett om det av ulike grunner ikke var mulig å disponere bevilgningen i sin helhet i løpet av budsjettåret. Gjenstående midler kunne overføres til neste budsjettår og benyttes i senere år, uten at det virket inn på bevilgningene i senere års budsjettproposisjoner.

Denne måten å budsjettere på førte til store avsetninger som ikke ble utbetalt i budsjettåret – som er selve problemet bruttobudsjettering er innført for å løse. Når bevilgningen i størst mulig grad skal falle sammen med forventede utbetalinger i budsjettåret, blir treffsikre estimater på utbetalinger til aktiviteter med tilsagn om støtte i det aktuelle budsjettåret en hovedvariabel i budsjetteringen av bevilgningen. For å forhindre at avvik mellom forventet og faktisk utbetaling fører til nye avsetninger, blir midler som ikke er utbetalt i budsjettåret tilbakebetalt til statskassen, for så å bli tilbakeført og stilt til rådets disposisjon i form av tilsagnsfullmakter for senere budsjettår. 

Denne mekanismen virker kraftig inn på rådets 2026-bevilgning generelt og særlig sterkt på post 285.71 spesielt. I nysalderingen av budsjettet for 2024 ble (minst) 4,6 mrd. kroner som sto på rådets konsernkonto ved utgangen av 2024 tilbakebetalt til statskassen. 

Dette var midler fra tidligere års budsjetter som ikke var kommet til utbetaling ved overgangen i 2025 til bruttobudsjettering. I det nye systemet blir de ikke stående på rådets konto, men tilbakebetales til statskassen. De blir likevel ikke endelig inndratt, men omgjøres til tilsagnsfullmakter for senere budsjettår og vil med det inngå i senere års bevilgninger. 

Denne mekanismen slår særlig kraftig inn ved overgangen til ny budsjettmodell når nærmere 5 mrd. kroner skal innfases i budsjettene for 2026 og senere år. Tilbakeføringen innebærer at midler som var del av tidligere års bevilgninger blir lagt inn på nytt i bevilgningene i senere budsjettår. 

Bevilgninger gjenbudsjetteres dermed på en måte og i et omfang som gjør det vanskelig og usikkert å sammenlikne bevilgningstall mellom år. De berørte bevilgningene blir ikke brukt flere ganger, slik det skjedde da tiltak i årene 2018-2022 for å bygge ned avsetningene mislyktes grovt. 

Aktivitetsvolumet sett over tid endres ikke, men gjenbudsjetteringen påvirker direkte grunnlaget for å sammenlikne bevilgninger i tidligere års salderte budsjetter og foreslåtte bevilgninger i senere års budsjettproposisjoner. Det gjør at proposisjonens kommunisering av budsjettforslagets innhold i så sentrale politiske spørsmål som vekst og (om)prioritering blir vesentlig mer kompleks og utydelig. 

At effekten av dette vil være særlig stor i overgangsfasen innebærer at det, med de opplysninger proposisjonen gir, er så godt som umulig å fastslå hvorvidt og eventuelt i hvilken grad budsjettforslaget for 2026 gir en økning i rådets disponible midler. At økningen i KDs og NFDs bevilgninger særlig knyttes til økt bevilgningsbehov «i tråd med framdrifta i forplikta prosjekter», indikerer at Regjeringen legger til grunn at dette ikke er tilfelle. 

Forbigående (?) økt handlingsrom for satsinger

Men tilbakeføringen av de 4,6 mrd. kronene fra 2024 gir i seg selv ikke svaret på hvorfor det likevel er mulig å iverksette flere nye ambisiøse satsinger i 2026, innenfor rammen av bevilgninger som tilsynelatende ikke har nevneverdig vekst 

Handlingsrommet for å sette i gang ny aktivitet i budsjettåret har i rådets bruttomodell sitt eget navn: tilsagnsrammen. Den angir i hvilket omfang rådet kan pådra staten nye forpliktelser i det aktuelle budsjettåret. Størstedelen av tilsagnsrammen er til forpliktelser for framtidige år, mens en mindre del gjelder ny aktivitet som starter opp og kommer til utbetaling i budsjettåret, og derfor inngår i budsjettårets forslag til bevilgning. 

De tilbakeførte avsetningene fra 2024 dekker ikke bare tilsagn som er gitt tidligere år, men viser seg også å tilføre 2026-budsjettet økt handlingsrom for ny aktivitet. Det kommer i særlig grad KDs post for strategiske prioriteringer til gode. Av en samlet tilsagnsramme på posten på 4,9 mrd. kroner inngår en styrking på 1,05 mrd. kroner «som følge av at regjeringa i 2026 vil bruke avsetningane på posten som blei tilbakebetalt til statskassa i slutten av 2024».

Denne postens omfattende bidrag til nye satsinger i 2026 har dekning i denne tilsagnsrammen. Kun en liten andel av tilsagnsrammen gjelder 2026 og inngår i bevilgningen for 2026. Av en foreslått bevilgning på posten på 3,4 mrd. kroner er nesten 3,2 mrd. kroner til inndekning av forpliktelser fra tidligere år, mens 240 mill. kroner er til nye tilsagn som kommer til utbetaling i 2026. 

At nye tilsagn utgjør en liten andel av bevilgningen skyldes bruttobudsjetteringens overordnede krav til samsvar mellom bevilgning og forventet utbetaling. For å ta høyde for at det tar tid å lyse ut midler, behandle søknader, inngå kontrakter mv. innen utbetalinger kan skje, vil bevilgningen i startåret til ny aktivitet være vesentlig lavere enn full årsramme. 

Det gir rom for å iverksette nye satsinger også i budsjettår med begrenset handlingsrom, men når satsinger med lav startbevilgning trappes opp til full årsramme, øker forpliktelsene kraftig. Det vil normalt, med nullvekst som utgangspunkt, føre til at handlingsrommet for ny aktivitet i påfølgende år innskrenkes. Kommende års budsjetter vil vise i hvilken grad dette vil gjelde for rådets viktige post for strategiske prioriteringer. 

Bilde: Forskningsrådets leder Mari Sundli Tveit må håndtere en kompleks ny budsjettering. Foto Thomas Keilman

The post Bevilgninger og satsinger i Forskningsrådets budsjett i 2026  appeared first on Forskningspolitikk.

176 forskningsmiljøer kjemper om å bli ett av bare 11 nye sentre for fremragende forskning. Til sammen ber de om 27,5 milliarder kroner fra en pott på 1,76 milliarder.

Once built on «divide and conquer,» European policy has shifted to a logic of coalition-building. Digitalisation and climate action are now presented not as competing priorities, but as mutually reinforcing engines of growth and security.

Moritz Wildburger, MA student at ESST,  Maastricht Univerity /UiO

The concept of ‘divide et impera’, commonly known as ‘split and conquer’, appears outdated by today’s standards and ways of political thinking. The practice of playing different interest groups off against each other and maintaining control by fuelling internal conflicts was once at the core of imperial rule, but today it is nothing more than a ghost of futures past.

The European Union has indeed turned to a completely different strategic logic. Instead of playing interest groups off against each other, the European Commission has been trying for years to unite them. 

Since the 2015 Circular Economy Strategy under the Juncker Commission, the EU has increasingly focused on strategically linking different policy areas, in particular aligning economic and environmental goals. This approach culminated in the Twin Transition Strategy in 2022, which explicitly links the success of the green transition to progression within digital innovation. 

This reflects what had already emerged as a new narrative since the 2019 European Green Deal: digital technologies are not only compatible with climate action – they are essential to it. 

Digitalisation is presented as a contingent success factor in transitioning to a zero-emission future. More than that, digitaliszation is presented as a tool for debunking the false dichotomy of having to choose between economic growth or environmental protection. In this way, the newly arisen logic to align economic and environmental policy arenas promises prosperity, not despite of, but because of the green transition.

Narratives in Policymaking

This deeply techno-optimistic approach is in line with the theory of ecological modernisation. Following the Club of Rome’s 1972 report ‘The Limits to Growth,’ the idea of endless economic growth was seen as inherently incompatible with environmental sustainability. 

The theory of ecological modernisation rebutted said notion: instead, it argues that technological innovations can enable continued economic growth while achieving ecological goals without requiring a system-wide transformation. 

Narratives like this play a central role in shaping and justifying policy. Narratives do not only describe reality, but they also give meaning to events and guide how issues are understood and presented to specific audiences.

Events such as the COVID-19 pandemic or the rise of generative AI do not have a predefined meaning; they are interpreted and politicised through narrating. The narrative that the emergence of ChatGPT threatens Europe’s economic and technological autonomy, for example, has helped justify massive investments in AI and digital technology. 

The EU first explicitly applied this narrative logic in its 2015 Circular Economy Strategy, which aimed to realign its climate policy to make it more economy-friendly, especially after the 2008 economic crisis. 

By drawing on ecological modernisation, the Commission succeeded in aligning climate goals with economic interests. Recycling, for example, was no longer seen merely as waste reduction, but also as a source of affordable raw materials and a driver of economic competitiveness. 

This strategy was further developed in the European Green Deal (2019) and the Twin Transition (2022), which also considered more recent events such as the COVID-19 pandemic, Russia’s invasion of Ukraine, and the AI-boom as reasons for accelerating digital and ecological integration.

The Norwegian Dimension

At the national level, Norway closely aligns itself with EU policy objectives, even though it is not a full member of the EU. Through its participation in the European Economic Area (EEA), Norway is formally bound by much of the EU’s legal framework and has voluntarily adopted many of its goals, including the goal of net-zero emissions by 2050. 

Norwegian strategy papers such as the 2021 Climate Action Plan explicitly refer to climate cooperation with the EU and strike the same techno-optimistic tone. Technology is seen not only as a means of reducing emissions, but also as a business opportunity. 

Like the EU, Norway presents the transition not as a time of sacrifice, but as a time of empowerment and innovation. However, the necessity of this transition was emphasised to a lesser extent, as Norway already benefits greatly from its hydropower resources and primarily sought to position itself at the forefront of digitalisation and green innovation. 

Apart from that, the techno-optimistic narrative of the twin transition is viewed as the commonsense solution, dominating political discourse in both the EU and in Norway. 

From a governance perspective, the narrative of the digital and green twin transitions has proven to be an effective and useful strategy. Rather than dividing, it unites diverse interest groups by promising that no one will have to make sacrifices: the economy can continue to grow, environmentalists are promised zero emissions and climate protection, the research and technology sector receives massive funding, and citizens are promised a better, greener life without major changes to their lifestyle. 

It is a win-win narrative that, as of the war in Ukraine, has even been presented as a matter of national security. Ultimately, this narrative is politically successful because it unites rather than divides. It brings together actors who might otherwise oppose a green transformation and reconciles digitalisation and environmental goals with economic growth. 

This helps establish political consensus and public support. However, it is important to keep in mind the risks of creating path dependencies, where alternative approaches are overlooked or sidelined. The techno-optimistic narrative is after all a utopian narrative, it is a vision of what could be, but no guarantee of what will be.

This article was originally published in Teknovatøren, the magazine of the students of TIK Centre for Technology, Innovation and Culture, University of Oslo.

Go to www.teknovatoren.no for more.

Literature

References Bareis, J., & Katzenbach, C. (2022). Talking AI into Being: The Narratives and Imaginaries of National AI Strategies and Their Performative Politics. Science, Technology, & Human Values, 47(5), 855–881 https://bit.ly/44FuK0l   

European Commission. (2019). The European Green Deal. https://bit.ly/4rCIMcY

European Commission. (2022). 2022 Strategic Foresight Report: Twinning the green and digital transitions in the new geopolitical context. 

European Commission, Secretariat-General. (2022). COMMUNICATION FROM THE COMMISSION TO THE EUROPEAN PARLIAMENT AND THE COUNCIL 2022 Strategic Foresight Report Twinning the green and digital transitions in the new geopolitical context. https://bit.ly/49W0img

Hermwille, L. (2016). The role of narratives in socio-technical transitions—Fukushima and the energy regimes of Japan, Germany, and the United Kingdom. Energy Research & Social Science, 11, 237–246. https://bit.ly/4aqYm5h

Kovacic, Z., Garc.a Casa.as, C., Argüelles, L., Y..ez Serrano, P., Ribera-Fumaz, R., Prause, L., & March, H. (2024). The twin green and digital transition: High-level policy or science fiction? Environment and Planning E: Nature and Space, 7(6), 2251–2278. https://bit.ly/4oz7ubx

Leipold, S. (2021). Transforming ecological modernization ‘from within’ or perpetuating it? The circular economy as EU environmental policy narrative. Environmental Politics, 30(6), 1045–1067. https://bit.ly/4ixwP48

Photo: imaginima

The post Twin et Impera, The EU on Economic and Environmental Goals appeared first on Forskningspolitikk.

Målet er å få kommersiell skipsfart til å bruke naturkreftene for å komme seg fremover igjen.

Norsk instituttsektor sliter med dårlig økonomi og nedbemanninger, og dette i en tid der kunnskapen skal tas mer i bruk, og vi må få til mer forskning i privat næringsliv. Nå har regjeringen lansert en ny gjennomgang av instituttsektoren med høringsfrist i februar, og ny revidert strategi skal være klar høsten 2026. 

Carina Hundhammer, direktør for samfunns- og næringslivskontakt, Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, UiO

I løpet av få år har vi fått en «helhetlig instituttpolitikk», en langtidsplan for forskning og høyere utdanning, og en systemmelding Sikker kunnskap i en usikker verden (Meld. St. 14 2024–2025) uten at det har skjedd stort på det instituttpolitiske området. Kan den kommende gjennomgangen føre til at det faktisk blir noe politikk av dette?

Et nytt veiskille i historien

Det er når vi skal omstille oss at vi trenger ny kunnskap. Alle vet vi står midt oppe i en urolig tid, sannsynligvis den mest urolige etter andre verdenskrig. Kunnskapen vi må ha må være både relevant og nær. Vi må sikre Norge forskningsbasert kunnskap for fremtiden, herunder bygge opp en nasjonal evne til å gjøre bruk av kritiske fremtidsteknologier. 

Dette veiskillet ligner litt på det landet sto overfor etter andre verdenskrig. Etter krigen ble forskningen et viktig verktøy i oppbyggingen av norsk nærings- og samfunnsliv. Staten investerte i forskning som var mer langsiktig, avlastet stor risiko eller hadde nasjonal interesse. Dette har vært politikken helt frem til i dag.

Sektorprinsippet i norsk forskningspolitikk har gitt departementene ansvar for å bidra til forskning av relevans for eget ansvarsområde: Dette har ført til at mye av forskningsinvesteringene – og med det også instituttenes handlingsrom – er prisgitt departementenes engasjement for forskning for egen sektor. Er forutsetningene for at instituttene skal kunne bidra til stede?

Hva er formålet med forskningsinstituttene?

Etableringen av forskningsinstituttene kom for fullt etter andre verdenskrig, og de er pr. i dag definert inn i tre ulike kategorier: a) Offentlige institusjoner med FoU, men der forskning ikke er hovedformålet, b) Forskningsinstitutter som får driftsbevilgning direkte fra departementene, c) Forskningsinstitutter som får grunnbevilgning via Forskningsrådet, både statlige og private. 

Forskningsinstituttene som får grunnbevilgning via Forskningsrådet har tydelige retningslinjer de må følge, og et klart formål: » Grunnbevilgningens formål er å sikre en instituttsektor (forskningsinstitutter og forskningskonsern) som kan tilby næringsliv, offentlig sektor og/eller samfunnsliv relevant kompetanse og forskningstjenester av høy internasjonal kvalitet.» Alt burde derfor ligge til rette for at sektoren kan bidra inn i omstillingene vi står ovenfor. 

I regjeringens gjennomgang er det viktig å ha en bred nok inngang til at man favner hele formålet. Men er det egentlig mangel på innsikt som har ført til at instituttpolitikken har vært så svak frem til nå?  

En målrettet og effektiv instituttpolitikk

Sammen med pandemien i 2020 kom det en Strategi for helhetlig instituttpolitikk. Daværende kunnskaps- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim skrev i februar 2020 i sin innledning for strategien følgende «Samfunnet trenger instituttsektoren for alt den er verdt – nå og i fremtiden! Lykke til videre med forskning av høy kvalitet til nytte for oss alle!»  

Det så derfor ut som det endelig skulle komme ny politikk ut av arbeidet som var lagt ned i forkant. Men selv om strategien kom for knappe seks år siden, er det lite å spore i forskningspolitikken som har vært ført etter lanseringen. Dette er litt overraskende, siden det tross alt var etablert et godt kunnskapsgrunnlag for denne strategien. Det omfattet en synteserapport, selvevalueringer, case-studier og ikke minst fagevalueringene av de fire arenaene i perioden fra 2014-2018.^[1]

Dette var et grundig arbeid gjennomført av Forskningsrådet med mål om å skape et godt grunnlag for en ny helhetlig instituttpolitikk, men politikken ble egentlig aldri ble satt ut i livet. Det kan være gode grunner til å trekke frem denne rapporten om En målrettet og effektiv instituttpolitikk frem av skuffen igjen. 

Et helhetlig forskningssystem

Store samfunnsutfordringer og behov for omstilling krever tverrfaglig samarbeid. I møtet med store kriser må man få til samarbeid på tvers av sektorer, ta forskningen mer i bruk, og sikre økte investeringer fra det private næringslivet. Dette er også noe av det politikerne ønsker seg. 

Vi må utvikle en helhetlig forståelse av økosystemet for forskning. I flere av Forskningsrådets utlysninger ser vi da også at rådet anerkjenner behovet for at UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet går sammen for å løse utfordringer. 

I den forskningspolitiske debatten vises det ofte til TRL (Technology Readiness Level). Modellen beskriver en teknologis «modenhet», fra tidlig grunnforskning til bruk i samfunnet. Forskning og forskningsresultater på et lavt TRL-nivå kan over tid ta «TRL-heisen» opp til et piloteringsnivå, noe som igjen skal gi oss verdiskapning i næringslivet og nye arbeidsplasser. 

I Norge ser vi «TRL-heiser» i samspillet mellom UH-sektoren, instituttsektoren og næringslivet, et samvirke som kan sikre oss et velfungerende forskningssystem. Dette samspillet fungerer godt på mange områder – ikke minst innenfor utviklingen av de muliggjørende teknologiene for det grønne og digitale skiftet. 

I tillegg står vi nå foran nye utfordringer med flerbruksteknologier som kan ha både sivil og militær bruk, der samspill med forsvaret bringer en ny sektor inn i det etablerte systemet. Derfor bør forholdene legges til rette for et godt samarbeid i tiden fremover, slik at de forskningsutførende sektorene sammen kan bidra til god kunnskapsutvikling for nasjonal egenevne. 

En helhetlig og målrettet politikk

Det er bra at regjeringen ønsker å foreta en gjennomgang av instituttsektoren og revidere strategien fra 2020. Den må være helhetlig. Høringen (som nå er ute med frist i februar 2026) og arbeidet i etterkant må ta for seg både utfordringsbildet og formålet med gjennomgangen. 

Arbeidet med en revidering bør ha et klart mål om veien videre med de riktige målene om hva man ønsker å oppnå, i tråd med formålet som er definert i retningslinjene for instituttsektoren. Ønsker man en instituttsektor i Norge må man ta grep nå, før det er for sent. 

Kilder: 

• En målrettet og effektiv instituttpolitikk https://bit.ly/4ilKcV3
• Strategi for helhetlig instituttpolitikk https://bit.ly/3MnVa0d
• Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 https://bit.ly/4righBr  
• Skal se nærmere på instituttsektoren https://bit.ly/3MnqYSY
• Konsentrasjon for kvalitet https://bit.ly/3M7J8rM
• Kutt og knallhard konkurranse. Skjebnetid for instituttene https://bit.ly/480nKxi
• Carina Hundhammer, Forskningspolitikk 2022-2025

^[1] De fire arenaene er miljøinstituttene, de teknisk-industrielle instituttene, de samfunnsvitenskapelige instituttene og primærnæringsinstituttene.

Bilde: Instituttene bidrar til kunnskapsoppbygging og samfunnsdebatt. Statsminister Jonas Gahr Støre under NUPI-konferansen 2023. Foto Javad Parsa NTB

The post Regjeringen kommer med en ny gjennomgang av instituttsektoren. Får vi en ny politikk? appeared first on Forskningspolitikk.

Mannen som er tiltalt for vold mot flere sykepleiere på Østlandet, innrømmer straffskyld, forteller forsvareren.