Arbeiderpartiet la i går fram sitt budsjettforslag for statsbudsjettet 2026. Reaksjonene har gått sin gang i det store nyhetsbildet.
Og kulturlivet? Kanskje er det en lettelse over at det ikke gikk verre?
Kanskje flertallet faktisk føler seg trygget av budsjettet, eller at det – som Virke uttalte – faktisk ikke var et så dårlig budsjett?
Ikke så rosenrødt
Dette med trygghet har i hvert fall vært en gjenganger i utspillene fra regjeringen rundt både stats- og kulturbudsjettet.
– I en utrygg tid trenger vi mer kunst og kultur, uttalte kultur- og likestillingsminister Lubna Jaffery under pressekonferansen på Dansens Hus.
Her understrekte hun hvordan en satsing på kulturen er en investering i beredskap.
Videre ramset hun opp en hel rekke med enkeltstående institusjoner, organisasjoner og formål som kommer vinnende ut av budsjettforslaget.
Budsjettet virker i dette øyeblikket som en seier for Jaffery.
«Det gir et inntrykk av favorisering»
Men om man ser litt nærmere, er ikke bildet like rosenrødt som ministeren vil ha det til.
Selvsagt er en politikers jobb å fronte deres forslag på best mulig måte. Samtidig er det interessant å fremme dette budsjettet som en satsing på kultur, samtidig som kultur faktisk tar prosentmessig litt mindre av budsjettet enn det gjorde i 2025.
«Jeg mener dette er et godt budsjett, fordi det innebærer en økning. Vi kan godt diskutere prosenter, men for institusjoner og folk der ute er det kroner og øre som betyr mest», sa Jaffery til Kontekst etter pressekonferansen.
Feigt!
God tilgang til og økt kulturbruk over hele landet er et uttalt mål i regjeringens kulturbudsjett.
I budsjettforslaget heter det at «regjeringens kulturpolitikk vil støtte opp under et åpent, inkluderende, bærekraftig og mangfoldig kulturliv og satse særlig på den lokale og regionale kulturen».
Likevel kuttes regionale kulturfond med 46 prosent, fra fjorårets 75 millioner til 40 millioner. Mange vil nok si at 40 millioner er mye penger, og kulturministeren er enig, men nedgangen vil like fullt ha en påvirkning på regionale kulturtilbud.
Dette vil trolig ramme de minste, og svekke kulturmangfoldet vi i dag har. Stikk i strid med de uttalte ambisjonene til regjeringen.
Det at kuttet heller ikke forklares nærmere – før man spør om det – oppleves som direkte feigt.
I Jafferys fremleggelse er det i det hele tatt slående hvor mange enkeltinstitusjoner som ramses opp.
Dette utvalget blant kulturlivets mange aktører virker noe besynderlig. I beste fall kan det se ut som målrettet pengebruk.
Det gir også et inntrykk av favorisering og at ikke alle kulturuttrykk eller steder står likt hos departementet, noe Jaffery avviste overfor Kontekst.
Uansett, når «statlige midler til kulturformål forvaltes etter prinsippet om armlengdes avstand», så er det merkelig at styringen skal være på såpass individuelt nivå, heller enn ordningsbasert.
