Hun startet reisen på et hiphop-kurs på ungdomsskolen, og har siden blitt løftet fram av både Pitchfork og Mojo for musikken sin.

Tuva og Einar Stray nerder ut om produksjon, diskuterer aktivisme og portvoktere i norsk musikk og medier. Blant annet trekker hun fram forskjellene innen kulturmediene:

– Det er kanskje ikke publikum som er utfordringen i Norge, men mediene: radiofolk, TV-folk, magasinfolk. Det virker som om de ikke helt har tiltro til at folk har bred smak. I Tyskland føles det som om mediene forstår at folket trenger variasjon, mens i Norge blir det mer: Dere er liker vel bare dette, så vi spiller bare dette.

Mammarollen

Marschhäuser snakker også om å være mamma og musiker samtidig:

– Jeg hadde jo en idé om hvordan jeg skulle være som mor og musiker. Jeg tenkte at jeg skulle være den kule mora som viste at man kan få barn og likevel ha en musikkarriere. Jeg skulle rett tilbake på turné og motbevise alle som trodde det ikke lot seg kombinere.

– Men da jeg fikk barn, skjønte jeg at hjernen faktisk forandrer seg. Plutselig handlet alt om dette barnet. Alt det jeg hadde ønsket å være og gjøre, ble vanskeligere når hjernen bare var på ham. Jeg ville fortsatt lage musikk, men barnet ble viktigst.

Les også: • På øverommet til Tuvaband

Hun fortsetter:

– Jeg fikk dårlig samvittighet når jeg satt i studio og ikke var sammen med ham. Før han begynte i barnehagen var det en konstant dragkamp i meg: Jeg vil, men jeg bør kanskje være hjemme. Så det var vanskeligere å kombinere enn jeg trodde. Jeg ble kanskje ikke den kule mora jeg hadde sett for meg. Enda, hvert fall.

Hør intervjuet med Tuvaband her i artikkelen eller på Kontekst-podkasten der du vanligvis hører podkast.